Kronikk i E24
13. juni 2025 kl 16.12
E. Vidar Top
Leder, CORPRT



Små- og mellomstore bedrifter (SMB) utgjør godt over 90 prosent av norske virksomheter, men glimrer med sitt fravær i de riksdekkende næringslivsavisene.

​Norske næringslivsmedier har en viktig rolle i å belyse makroøkonomiske trender, og det skal de ha honnør for. I en tid der rentebaner, global usikkerhet, tollmurer, råvarepriser og valutakurser påvirker alt fra forbrukertillit til investeringsvilje, trenger vi et kompetent pressekorps som kan forklare utviklingen i det store bildet. Innsikten de gir i børsbevegelser, energimarkeder og regulatoriske endringer hjelper både politikere, næringslivsledere og vanlige folk å orientere seg i et økonomisk landskap som er i stadig endring. Den rollen er uvurderlig.

Samtidig som makroperspektivet er viktig, skulle vi dog ikke glemme at det store bildet er sammensatt av mange små. Her ser vi en viss ubalanse i dagens næringslivsjournalistikk. Nesten all oppmerksomhet rettes mot de største aktørene som Equinor, DNB, Orkla, Aker, og andre børsnoterte selskaper, mens majoriteten av norsk næringsliv oppleves å stå i skyggen. Det er som om man forsøker å forstå hele kroppen ved å stirre på hodet og glemmer ryggraden. Er dette bærekraftig journalistikk?

Små- og mellomstore bedrifter (SMB) utgjør godt over 90 prosent av norske virksomheter. De står for en betydelig andel av verdiskapingen, sysselsetter store deler av befolkningen, og driver innovasjon på en måte som ofte er mer nært, personlig og tilpasningsdyktig enn de store. Vi skulle nok gjerne sett mer innovasjon som griper utover landets grenser, og det er kanskje derfor de glimrer med sitt fravær i de riksdekkende næringslivsavisene. Men kanskje dette også er en del av grunnen til at Norge strever? Et skjevt bilde, ikke bare av næringslivet, men av hvilke stemmer som teller og hvilke utfordringer som får oppmerksomhet har betydning.

Når SMB-er ikke synliggjøres, svekkes også deres politiske gjennomslagskraft. De havner bakerst i køen når rammevilkår diskuteres, og får mindre gehør i debatter om kapitaltilgang, kompetanserekruttering, eller skattepolitikk. Pressens fraværende dekning bidrar dermed, kanskje utilsiktet, til å befeste et A-lag og et B-lag i norsk næringsliv.

Det som gjør dette litt paradoksalt, er at SMB-er ofte har historier som kan inspirere de øvrige. Der de store selskapene gjerne kommuniserer gjennom PR-avdelinger og regnskapsrapporter, møter vi i SMB mennesker med pulserende risiko, personlig engasjement og lokalt samfunnsansvar. En bedrift som kjemper for å overleve etter en krevende investering, en familiebedrift som takler generasjonsskifte, eller en ny aktør som utfordrer etablerte sannheter. Hvorfor fortjener fortellinger som dette plass?

Journalistikken påvirker kapitalen. Når oppmerksomheten samles på toppen, følger investeringer og prestisje etter. Journalistikken preger fremtidsdrømmer. Når mediebildet domineres av konserntopper, reduseres entreprenørskap til vekst og stordrift. Journalistikken former verdikjeder. Når toppen får all plass, forsvinner blikket for kreftene som holder hjulene i gang. Journalistikken kan synliggjøre mangfold. Når SMB-ene uteblir, snevres bildet av hvem som faktisk bygger landet.

Med en liten justering i redaksjonelle prioriteringer kunne mediehusene bidratt til bedre balanse. Jeg etterlyser ikke et spesialbilag om SMB én gang i året. Jeg etterlyser ikke store reformer. Jeg etterlyser bare en ørliten justering. Kunne vi fått et litt mer representativt bilde av norsk verdiskaping i avisene fra dag til dag?

Mediene har makt til å sette dagsorden, og derfor også et ansvar. Ta en titt på overskriftene og artiklene den siste måneden, eller siste halvår. Jeg mener det er på høy tid at SMB-er fra nå blir en større og mer naturlig del av nyhetsdekningen, ikke minst den mest synlige delen av nettutgaven. Hvorfor skulle ikke en mindre virskomhet noen ganger trone på toppen og øverst i nettavisen? Jeg tror det informerer og inspirerer minst like mye, og det er en avgjørende del av helhetsbildet vi trenger.

Kronikk i DN
4. juni 2025, kl 21.00
Arne Peder Blix
Teknologientreprenør
Faggruppe: Kultur
Faggruppe: Strategi

I likhet med Jørn Lyseggen har jeg også erfaring med internasjonalt entreprenørskap. Hans innlegg i DN 12. mai om en visjon for Norge i 2040 er inspirerende. Han peker på Singapore og Dubai som forbilder og etterlyser mer langsiktig tenkning. Det er jeg enig i.

Men jeg mener at det ikke er staten som skal vise vei. Det er styrene i norske virksomheter som må ta dette ansvaret først. Mange styrer har i praksis overlatt sitt viktigste ansvar til andre. De bruker mye tid på rapporter, sjekklister og risikoanalyser - alt sammen viktig, men ikke nok. Å holde virksomheten på veien er nødvendig. Men det er minst like viktig å vite hvor man skal, hvorfor man skal dit, og hvordan man kommer seg dit.

Når Lyseggen etterlyser en stor, nasjonal visjon og viser til Dubai og Singapore, glemmer han en avgjørende kraft: Samspillet mellom styrer som tør å sette kursen, og myndigheter som legger til rette. Det er ikke staten alene som skaper fremtidens verdier, men styrer som tar ansvar for retning, ambisjoner og samfunnsrolle. I arbeidet med Den norske anbefalingen for styrearbeid i små og mellomstore bedrifter, utviklet av Corprt, har vi sett at de beste styrene ikke bare tenker på bunnlinjen. De spør hvorfor virksomheten eksisterer og hvordan de kan bidra til noe mer enn bare profitt.

Jeg har selv vært med på å bygge opp flere teknologiselskaper, og har sett hva som skiller de beste styrene fra resten:

Sett av tid til strategi, ikke bare kontroll
Hvert styremøte bør ha minst ett tema om fremtid og retning, ikke bare tall og rapporter. Ha årlige samlinger med ledelsen for å diskutere mulige veier videre. Følg opp fremdrift på de viktigste satsingene - ikke bare kvartalsresultater.

Mål det som virkelig betyr noe
Lag målekort som viser utvikling over tid, ikke bare kortsiktige resultater. Knytt belønning til utvikling og verdiskaping, ikke bare kostnadskutt. Vær åpen med eiere og ansatte om hvordan virksomheten utvikler seg.

Still de store spørsmålene, både til ledelsen og til dere selv
Hvordan støtter beslutningene våre virksomhetens mål? Er investeringene vare i tråd med det vi ønsker å være i fremtiden? Har vi de riktige samarbeidspartnerne for å bidra til samfunnet?

Tiden for å vente på at andre skal lede an er over. Visjonen for Norge skapes ikke i statsbudsjettet, men i tusenvis av styrerom. Staten har en viktig rolle, men den er å legge til rette og forsterke, ikke å bestemme alt.

Dubai er et spesielt tilfelle, men illustrerer poenget: Det var samspillet mellom sterke styrer og myndigheter som gjorde det mulig å realisere store visjoner. Det samme så vi i Norge under oljealderen. Nå må vi klare det igjen - på nye områder som grønn omstilling, teknologi og tjenester.

Mine råd til eiere og politikere:

• Innfør styreevalueringer og rapporteringskrav som handler om virksomhetens mål og retning.
• Belønn styrer som kan vise til langsiktig verdiskaping, ikke bare kostnadskutt.
• Still krav til at både statlige og private selskaper jobber konkret med utvikling og samfunnsbidrag.
• Fjern regler som gjør at styrer må bruke all tid på formaliteter og kortsiktige krav.

Som min kollega Jeanette Vannebo nylig skrev: «Både myndigheter og næringsliv må heve blikket.» Det gjelder ikke bare mangfold, men hele styrets rolle i verdiskaping. Mangfold handler om ulike perspektiver, og styrets viktigste oppgave er å tenke bredt, se muligheter og farer, og ta beslutninger som sikrer virksomheten for fremtiden. Dette kan ikke outsources til politikere. NUES-anbefalingen for børsnoterte selskaper sier at god styring «bidrar til størst mulig verdiskaping over tid». Det gjelder i aller høyeste grad også for små og mellomstore bedrifter.

Vi må ikke la oss lure av at nye regler eller kvoter løser alt. Det viktigste er at styrene tar det virkelige ansvaret: Å lede virksomheten i riktig retning, med blikket festet på fremtiden.

Hvis vi virkelig ønsker et Norge i 2040 som kan konkurrere med Singapore og Dubai, begynner det ikke med en statlig visjon. Det starter med at styrer tar lederskap, og gjør det nå.

Kilder:

Blix, A. P. (2025, June 4). Styrene må lede an – ikke vente på staten. DN.no. https://www.dn.no/debatt

Blix, A. P. (2025, June 5). Styrene må lede an – ikke vente på staten. Dagens Næringsliv, s. 31.
​
​Lyseggen, J. (2025, 12. mai). En visjon for Norge i 2040: La oss hente inspirasjon fra Singapore og Dubai. Dagens Næringsliv. ​https://www.dn.no/innlegg/innovasjon/innovasjon-norge/meltwater/en-visjon-for-norge-i-2040-la-oss-hente-inspirasjon-fra-singapore-og-dubai/2-1-1818011

Kronikk i E24
23. mai 2025 kl 17.56
Hedda Foss Five
Leder, Næringsf. Grenland
​Gruppeleder, CORPRT

Som tidligere ordfører i Skien, nåværende daglig leder i Grenland Næringsforening og styremedlem i Skagerak Energi, har jeg fulgt utviklingen i norsk energipolitikk med både engasjement og bekymring. Den nylige debatten om elektrifiseringen av olje- og gassfelt i Midt-Norge, omtalt som et mulig «nytt Melkøya» i en sak i E24 nylig, illustrerer en kraftkamp vi ikke har råd til å tape.

Økt kraftbehov til olje- og gassfelt i Midt-Norge skaper bekymring for lignende strid som den rundt Equinors kraftbehov på Melkøya i Finnmark. Stortingsrepresentant og SV-nestleder Lars Haltbrekken uttrykker bekymring for kraftmangel, dyr strøm og økt press på vindkraftutbygging i reindriftsområder i Trøndelag. Flere partier ønsker at oljebransjen selv skal bygge ut den kraften de behøver for å unngå kraftmangel på fastlandet, men Stortinget har ikke klart å samle seg om konkrete vedtak.

Skagerak Energi har lansert strategien «Taktskifte mot en grønn framtid», med ambisjoner om å maksimere verdien i hver dråpe vannkraft, skape Norges ledende nettselskap og utvikle nye energiløsninger. Som nestleder i styret er jeg stolt av denne retningen, men vi er avhengige av politisk stabilitet og forutsigbarhet for å realisere disse målene.

I Grenland Næringsforening ser vi hvordan energipolitikken påvirker næringslivet. Usikkerhet om krafttilgang og priser kan hemme investeringer og innovasjon.

Vi trenger en nasjonal kraftplan som balanserer behovene til industri, husholdninger og miljø.

Men det hjelper lite med kun overskrifter. La meg utfordre på tre områder:

Gi plass til industrien i kraftdiskusjonen
Industrien trenger ikke bare forutsigbar krafttilgang – den trenger å bli hørt. Erfaringene fra Google-etableringen i Skien viser at når lokalpolitikk, næringsliv og nasjonale myndigheter trekker i samme retning, er det mulig å legge til rette for grønne investeringer i verdensklasse. Uten et klart kraftløfte ville ikke en slik etablering vært mulig.

Sett fart på utbygging av ny fornybar kraft – med sosial bærekraft i sentrum
Vi trenger både havvind, sol og mer effektiv bruk av vannkraften. Men det må skje i dialog med lokalsamfunnene. Lokale ringvirkninger og aksept må bli en integrert del av løsningen – ikke en ettertanke.

Tenk helhetlig og langsiktig – og vær ærlig om prioriteringene
Vi kan ikke både kutte utslipp, ha lave strømpriser og si nei til alle kraftprosjekter. Politikerne må tørre å være tydelige på hva som prioriteres, og når. Alternativet er handlingslammelse – og at viktige industriarbeidsplasser flyttes ut av landet.

Mitt poeng er at det er på tide med en helhetlig tilnærming til energipolitikken, hvor vi unngår ad hoc-løsninger og sikrer bærekraftig utvikling. La oss lære av Melkøya og unngå å gjenta feilene. Fremtiden krever samarbeid, langsiktighet og mot til å ta nødvendige beslutninger.

​Jeg deler Lars Haltbrekkens bekymring for naturinngrep og urfolks rettigheter. Det er avgjørende at grønn omstilling ikke skjer på bekostning av våre mest sårbare områder eller marginaliserte grupper.

Men vi kan heller ikke gjøre Norge til et kraftpolitisk museum, der ønsket om det perfekte blir det godes fiende.

Industrien kan ikke vente på ideelle løsninger som lar seg realisere om ti år. Da risikerer vi at investeringene går til land som tenker raskere og handler tydeligere. Skal Norge kutte utslipp og samtidig sikre arbeidsplasser og verdiskaping, trenger vi løsninger som er både grønne og gjennomførbare – i dag, ikke i teorien. Så ja, Lars – vi står sammen om målet. Men om vi vil lykkes, må vi snakke mer om hvordan.

Der mener jeg at budskapet ditt trenger et realpolitisk taktskifte.

Knut Vindenes
Europabevegelsen
Leder Forent for Ukraina
Faggruppe: Digital sikkerhet

​

Selv om forfatteren også er bystyrepolitiker i Bergen og kjenner på alvoret i kommuneøkonomien, så er det de dårlige fremtidsperspektivene for Europa som får ham til å svette. Vi nyter vår velferd på lånt tid.

Europas konkurransekraft har blitt svekket over tid sammenliknet med USA og Kina. Dette treffer også Norge, og vi må ta kraftige grep.

To av tiltakene forfatteren løfter frem er:-Omfang av forskning i næringslivet må økes, fordi det gir grunnlag for sterkere innovasjonskraft. Derfor må akademia samhandle langt tettere med næringslivet. Det er ikke nok at studenter skriver sine masteroppgaver i samarbeid med bedrifter og arbeidslivet for øvrig. Forskningen i næringslivet kan blant annet økes gjennom ordningen Nærings-ph.d.

-Vi må ta EU-debatten igjen. Situasjonen i 2024 er radikalt annerledes enn ved forrige EU-valg i 1994; der er mange og tunge argumenter nå for å bli fullverdige medlemmer i EU – ikke bare stå utenfor døren gjennom EØS-medlemskapet.

Les innlegget i Minerva.