Kronikk i E24
13. juni 2025 kl 16.12
E. Vidar Top
Leder, CORPRT



Små- og mellomstore bedrifter (SMB) utgjør godt over 90 prosent av norske virksomheter, men glimrer med sitt fravær i de riksdekkende næringslivsavisene.

​Norske næringslivsmedier har en viktig rolle i å belyse makroøkonomiske trender, og det skal de ha honnør for. I en tid der rentebaner, global usikkerhet, tollmurer, råvarepriser og valutakurser påvirker alt fra forbrukertillit til investeringsvilje, trenger vi et kompetent pressekorps som kan forklare utviklingen i det store bildet. Innsikten de gir i børsbevegelser, energimarkeder og regulatoriske endringer hjelper både politikere, næringslivsledere og vanlige folk å orientere seg i et økonomisk landskap som er i stadig endring. Den rollen er uvurderlig.

Samtidig som makroperspektivet er viktig, skulle vi dog ikke glemme at det store bildet er sammensatt av mange små. Her ser vi en viss ubalanse i dagens næringslivsjournalistikk. Nesten all oppmerksomhet rettes mot de største aktørene som Equinor, DNB, Orkla, Aker, og andre børsnoterte selskaper, mens majoriteten av norsk næringsliv oppleves å stå i skyggen. Det er som om man forsøker å forstå hele kroppen ved å stirre på hodet og glemmer ryggraden. Er dette bærekraftig journalistikk?

Små- og mellomstore bedrifter (SMB) utgjør godt over 90 prosent av norske virksomheter. De står for en betydelig andel av verdiskapingen, sysselsetter store deler av befolkningen, og driver innovasjon på en måte som ofte er mer nært, personlig og tilpasningsdyktig enn de store. Vi skulle nok gjerne sett mer innovasjon som griper utover landets grenser, og det er kanskje derfor de glimrer med sitt fravær i de riksdekkende næringslivsavisene. Men kanskje dette også er en del av grunnen til at Norge strever? Et skjevt bilde, ikke bare av næringslivet, men av hvilke stemmer som teller og hvilke utfordringer som får oppmerksomhet har betydning.

Når SMB-er ikke synliggjøres, svekkes også deres politiske gjennomslagskraft. De havner bakerst i køen når rammevilkår diskuteres, og får mindre gehør i debatter om kapitaltilgang, kompetanserekruttering, eller skattepolitikk. Pressens fraværende dekning bidrar dermed, kanskje utilsiktet, til å befeste et A-lag og et B-lag i norsk næringsliv.

Det som gjør dette litt paradoksalt, er at SMB-er ofte har historier som kan inspirere de øvrige. Der de store selskapene gjerne kommuniserer gjennom PR-avdelinger og regnskapsrapporter, møter vi i SMB mennesker med pulserende risiko, personlig engasjement og lokalt samfunnsansvar. En bedrift som kjemper for å overleve etter en krevende investering, en familiebedrift som takler generasjonsskifte, eller en ny aktør som utfordrer etablerte sannheter. Hvorfor fortjener fortellinger som dette plass?

Journalistikken påvirker kapitalen. Når oppmerksomheten samles på toppen, følger investeringer og prestisje etter. Journalistikken preger fremtidsdrømmer. Når mediebildet domineres av konserntopper, reduseres entreprenørskap til vekst og stordrift. Journalistikken former verdikjeder. Når toppen får all plass, forsvinner blikket for kreftene som holder hjulene i gang. Journalistikken kan synliggjøre mangfold. Når SMB-ene uteblir, snevres bildet av hvem som faktisk bygger landet.

Med en liten justering i redaksjonelle prioriteringer kunne mediehusene bidratt til bedre balanse. Jeg etterlyser ikke et spesialbilag om SMB én gang i året. Jeg etterlyser ikke store reformer. Jeg etterlyser bare en ørliten justering. Kunne vi fått et litt mer representativt bilde av norsk verdiskaping i avisene fra dag til dag?

Mediene har makt til å sette dagsorden, og derfor også et ansvar. Ta en titt på overskriftene og artiklene den siste måneden, eller siste halvår. Jeg mener det er på høy tid at SMB-er fra nå blir en større og mer naturlig del av nyhetsdekningen, ikke minst den mest synlige delen av nettutgaven. Hvorfor skulle ikke en mindre virskomhet noen ganger trone på toppen og øverst i nettavisen? Jeg tror det informerer og inspirerer minst like mye, og det er en avgjørende del av helhetsbildet vi trenger.

Kronikk i E24
23. mai 2025 kl 17.56
Hedda Foss Five
Leder, Næringsf. Grenland
​Gruppeleder, CORPRT

Som tidligere ordfører i Skien, nåværende daglig leder i Grenland Næringsforening og styremedlem i Skagerak Energi, har jeg fulgt utviklingen i norsk energipolitikk med både engasjement og bekymring. Den nylige debatten om elektrifiseringen av olje- og gassfelt i Midt-Norge, omtalt som et mulig «nytt Melkøya» i en sak i E24 nylig, illustrerer en kraftkamp vi ikke har råd til å tape.

Økt kraftbehov til olje- og gassfelt i Midt-Norge skaper bekymring for lignende strid som den rundt Equinors kraftbehov på Melkøya i Finnmark. Stortingsrepresentant og SV-nestleder Lars Haltbrekken uttrykker bekymring for kraftmangel, dyr strøm og økt press på vindkraftutbygging i reindriftsområder i Trøndelag. Flere partier ønsker at oljebransjen selv skal bygge ut den kraften de behøver for å unngå kraftmangel på fastlandet, men Stortinget har ikke klart å samle seg om konkrete vedtak.

Skagerak Energi har lansert strategien «Taktskifte mot en grønn framtid», med ambisjoner om å maksimere verdien i hver dråpe vannkraft, skape Norges ledende nettselskap og utvikle nye energiløsninger. Som nestleder i styret er jeg stolt av denne retningen, men vi er avhengige av politisk stabilitet og forutsigbarhet for å realisere disse målene.

I Grenland Næringsforening ser vi hvordan energipolitikken påvirker næringslivet. Usikkerhet om krafttilgang og priser kan hemme investeringer og innovasjon.

Vi trenger en nasjonal kraftplan som balanserer behovene til industri, husholdninger og miljø.

Men det hjelper lite med kun overskrifter. La meg utfordre på tre områder:

Gi plass til industrien i kraftdiskusjonen
Industrien trenger ikke bare forutsigbar krafttilgang – den trenger å bli hørt. Erfaringene fra Google-etableringen i Skien viser at når lokalpolitikk, næringsliv og nasjonale myndigheter trekker i samme retning, er det mulig å legge til rette for grønne investeringer i verdensklasse. Uten et klart kraftløfte ville ikke en slik etablering vært mulig.

Sett fart på utbygging av ny fornybar kraft – med sosial bærekraft i sentrum
Vi trenger både havvind, sol og mer effektiv bruk av vannkraften. Men det må skje i dialog med lokalsamfunnene. Lokale ringvirkninger og aksept må bli en integrert del av løsningen – ikke en ettertanke.

Tenk helhetlig og langsiktig – og vær ærlig om prioriteringene
Vi kan ikke både kutte utslipp, ha lave strømpriser og si nei til alle kraftprosjekter. Politikerne må tørre å være tydelige på hva som prioriteres, og når. Alternativet er handlingslammelse – og at viktige industriarbeidsplasser flyttes ut av landet.

Mitt poeng er at det er på tide med en helhetlig tilnærming til energipolitikken, hvor vi unngår ad hoc-løsninger og sikrer bærekraftig utvikling. La oss lære av Melkøya og unngå å gjenta feilene. Fremtiden krever samarbeid, langsiktighet og mot til å ta nødvendige beslutninger.

​Jeg deler Lars Haltbrekkens bekymring for naturinngrep og urfolks rettigheter. Det er avgjørende at grønn omstilling ikke skjer på bekostning av våre mest sårbare områder eller marginaliserte grupper.

Men vi kan heller ikke gjøre Norge til et kraftpolitisk museum, der ønsket om det perfekte blir det godes fiende.

Industrien kan ikke vente på ideelle løsninger som lar seg realisere om ti år. Da risikerer vi at investeringene går til land som tenker raskere og handler tydeligere. Skal Norge kutte utslipp og samtidig sikre arbeidsplasser og verdiskaping, trenger vi løsninger som er både grønne og gjennomførbare – i dag, ikke i teorien. Så ja, Lars – vi står sammen om målet. Men om vi vil lykkes, må vi snakke mer om hvordan.

Der mener jeg at budskapet ditt trenger et realpolitisk taktskifte.

Grete Sexe
CSO, SenseOn
Gruppeleder, CORPRT





​Kjell Inge Røkke stiller et viktig spørsmål i Finansavisen 9. mai: «Hva er det grønne prosjektet private aktører og det offentlige kan enes om i fremtiden – med rot i virkeligheten?» Spørsmålet henger i luften, uten svar. Det er nettopp dét som er problemet.

For det grønne skiftet må ikke bare ha politisk vilje og moralsk kraft. Det må være praktisk gjennomførbart, økonomisk bærekraftig og verdiskapende. Med andre ord: rotfestet i virkeligheten – men i flere virkeligheter.

For virkeligheten ser ulik ut for Aker og Equinor enn for en SMB i Ørsta, en underleverandør i Innlandet eller en teknologibedrift i oppstart. Derfor må vi skille mellom to parallelle spor i det grønne prosjektet: Det systemiske skiftet, drevet av regulatorer, teknologiutvikling og maktforskyvninger

Og det ansvarlige næringslivet, hvor styrene må navigere konkrete dilemmaer mellom krav, risiko og langsiktig verdi.

Bærekraft handler om styring – ikke symboler
I Den norske anbefalingen for styrearbeid i SMB-er, som TenkeTanken CORPRT nå utvikler, heter det: «Styret skal kjenne, forstå og handle på bærekraftskravene.» Ikke fordi det er trendy – men fordi det er nødvendig styring.

Når vi utvikler denne anbefalingen, er det for å gjøre bærekraft styrbart, forståelig og integrert i selskapsinteressen – ikke som pliktøvelse, men som strategi for langsiktig verdiskaping. For mange styrer og eiere i det norske næringslivet er ikke bærekraft først og fremst et spørsmål om vilje, men om oversikt og støtte. De står alene i et virkelighetsbilde der regelverk er i endring, rapporteringskrav eskalerer, og den offentlige samtalen veksler mellom grønnvasking og skam.

Realisme er ikke kynisme
Røkkes utspill treffer noe viktig: Vi må våge å snakke sant om kostnadene det grønne skiftet medfører – for arbeidsplasser, forsyningssikkerhet og offentlig økonomi.

Men realisme er ikke kynisme. En bærekraftig fremtid krever ikke blind idealisme, men en felles virkelighetsforståelse og forutsigbare rammer. Det betyr:
​

• At det offentlige må forenkle, prioritere og belønne fremoverlente aktører – og rydde i reguleringsjungelen
• At private eiere og styrer må ta aktivt ansvar – og ikke bruke kompleksitet som unnskyldning for passivitet
• At vi må anerkjenne sosial bærekraft og ansvarlige forretningsmodeller som like viktige som utslippskutt

Så hva kan vi enes om?
Mitt svar til Røkke er dette: Vi kan enes om at bærekraft ikke er et politisk prosjekt, men et styringsprosjekt. At det grønne skiftet ikke bare handler om hva vi skal kutte, men hva vi skal bygge. Og at bedrifter – store som små – trenger en felles plattform for virkelighetsnær bærekraft. CORPRTs anbefaling til SMB-styrer er et slikt bidrag.

Styret skal ikke redde verden. Men det skal sørge for at virksomheten ikke bidrar til å ødelegge den – og samtidig skape verdier som varer. Vi trenger vekst, men en vekst som ikke går på bekostning av menneskerettigheter, klima og natur.

Verdiskaping må skje innenfor planetens tålegrenser – og i tråd med samfunnets forventninger. Det er ikke en motsetning. Det er selve kjernen i ansvarlig eierskap og styring.

Det grønne skiftet koster. Men passivitet koster mer. Nå gjelder det å styre – ikke skylde.